NORGES Skøyteforbund setter etikken og folkeskikken foran medaljene. Det er strålende. Sparkingen av landslagstrener Peter Mueller sender et signal om hva som til slutt er det viktigste, og hva idrettens verdigrunnlag bygger på.

DERSOM de sitater som har versert i media av hva Mueller skulle ha sagt under den famøse middagen i Berlin er i nærheten av å være sanne, hadde ikke skøyteforbundet noe valg. Enkeltepisoden med Maren Haugli var grotesk. I tillegg er det en kjent sak at Mueller ved en rekke anledninger tidligere også har trådt feil i forhold til sin rolle som leder. Til slutt ble det for mye.

IDRETTEN er en stor folkebevegelse. I bunnen av denne bevegelsen må det ligge høye etiske standarder. Hvis ikke, mister idretten sin troverdighet og berettigelse. Standardene er nødt til å gjelde helt fra grasrota og opp til trenere og utøvere på øverste nivå. Vi som er idrettsinteresserte ønsker selvsagt flest mulig norske medaljer. Men vi vil ikke ha medaljer med bismak.

DET ER viktig at idretten går foran i kampen mot mobbing. Når Maren Haugli i etterkant av Muellers exit utsettes for sjikane i bøtter og spann på internett, er det et alvorlig varsel om at mobbing ikke bare er et fenomen som forekommer i visse miljøer. Det er virkelig et tankekors at Haugli ikke overstrømmes av sympatierklæringer.

LIKESTILLINGSMINISTER Audun Lysbakken uttrykker seg svært treffende, når han på sin blogg skriver: «Jeg frykter at den tankeløse hetsen vil gjøre at andre som mener seg utsatt for seksuell trakassering ikke tør eller orker å sette grenser. Da taper vi alle, som enkeltmennesker og som samfunn. Maren Haugli skal ikke straffes for sitt mot, i stedet bør vi alle forsvare hennes rett til å si fra.»

VILLE MAREN Haugli ha blitt utsatt for sjikane dersom hun var mann? Selvsagt ikke. Du verden så kort vi fortsatt er kommet på noen områder. (LSA)

(Aura Avis 26. november)